Ytring skrevet av Thore Danielsen

Åråsen 21. august 2015

4-0 i sekken kan sitte lenge i kroppen. Særlig når det skjer på Åråsen. Så kan man trøste seg med at det ikke var så ille som 6-0 som ble resultatet den 13. august år 2000. Den gang da stod bortesupport på en vaklevoren stillastribune i andre enden av banen. Jeg tror det var på stillingen 5-0 (men det kan ha vært tidligere) at en av de aktive i bortesupport sa høyt og tydelig: «Det her gidde æ faen ikkje mer. Æ går.» Han gikk. Som svar fikk han etter seg «Sviker! Sviker! Sviker!» Akkurat den der responsen kan jeg styre meg for. Ikke var jeg med på det ropet heller.

Heldigvis har man jo hatt bedre øyeblikk på Åråsen. Som 24. september 2005 da Roar Christensen i det 77. minutt slo ei lompe fra midtsirkelen og over keeper Reitmaier som stod vel langt ute fra LSK-buret. Derfra og ut kampen kunne jeg ikke annet enn le. Både utfra måten det skjedde på. Og at det var den økonomiansvarlige i TIL som sørget for viktige poeng.

Og andre ganger kan man forlate Åråsen i lettere euforisk stemning. Som 1. juli 2016 da resultatet ble 2-4.

Bislet 13. april 2016. Cup-kamp mot Lyn.

En del av de som har vært en gang eller mer innenfor krittstrekene har vel oppdaget at fotball handler litt om psykologi. Både ens egen tilstand og motstanderens. Dermed hender det at man forsøker å psyke ut motparten av og til. Og det kan man f.eks. forsøke vha. sanger og rop fra sidelinja. Det er jo slett ikke sikkert at det fungerer. Men jeg er brennsikker på at det er vidt forskjellige opplevelser for en spiller om han/hun sleper bena sine etter seg ut av banen etter et nederlag mens motstandernes supportere kommer med negative tilrop eller om noen av spillerens egne supportere fortsatt holder ut og viser sin støtte. Det forandrer jo ikke resultatet på kampen som er avblåst. Det endrer jo ikke på eventuell misnøye man sitter igjen med etter de forspilte sjansers sjøslag. Men jeg er brennsikker på også dette: det forandrer spillernes styrke og vilje til å gå på med krum hals frem til neste kamp.

Det er denne troen på at man kan hjelpe inn mot neste kamp som gjør at man blir stående igjen lenge etter kampslutt. Man står der så lenge at det bare er den utslåtte gjengen bortesupportere, litt banemannskaper og litt sikkerhetsvakter igjen. Samt de siste par TIL-spillerne som mismodig og skamfull går av banen. Og på vei mot garderoben følges de av et kor med «Tromsø tell æ dør, Tromsø tell æ dør….». Det finnes alltid en neste kamp. Og det er den vi sikter inn mot i slike øyeblikk. Og når jeg etterpå får følgende melding fra spiller så har man jo en liten bekreftelse på at det kan være nyttig: «Sett veldig pris på at dokker gir så mye støtte på en så dårlig dag som vi har i går! D betyr mye, d skal dokker vite.» Det er vel nettopp i motgang at man har behov for litt støtte?

Jo, det kan gå ei kule varmt. Innimellom sanger for laget ligger det nok noen tilbakemeldinger både til motstanderens spillere og medlemmer av dommerkvartetten. At noen av disse meldingene kan ha en karakter som gjør at man i et mer totalitært regime kunne endt opp med et ufrivillig opphold bak murene er så sin sak. At enkelte andre på tribunen er uenig i budskapenes innhold er en selvfølgelig del av den frihet vi har her til lands. At de samme følger det opp med negative karakteristikker og ytringer på grensen til sjikane er også en del av den frihet vi har her til lands. Men det som er trist er at den egentlige agendaen og begrunnelsen for disse sparkene ikke kommer til syne. Man våger seg ikke ut i åpent lende og vil ikke innrømme sitt «hvorfor»? Den eneste synlige begrunnelsen blir derfor kun denne: så splid innad.

Ullevaal 17. april 2016. Marius Helgå er klar til innsats.

I visshet om at spillerne – ihvertfall enkelte – setter pris på verbal støtte fra sidelinja – om den er bokstavelig bak mål eller bare billedlig bak mål – så vil det alltid finnes dem som vil fortsette med sanger og tilrop. Vi gir oss f ikke på flat mark. Vi holder på til krampa tar oss. Vi fortsetter med EYA TIL helt til kistelokket skrues på. Så kan man jo alltids stille spørsmål om hva som er kjernevirksomheten for en supporterklubb. I min enkelhet tror jeg jo fortsatt at første delen av det sammensatte ordet har en smule betydning.

Jeg er av den formening at alle arrangement og aktiviteter også i en supporterklubb bør ha et visst forhold til vurdering av kost/nytte. Høres kanskje kjedelig ut. Enda kjedeligere blir det vel når jeg legger til at i kostnadsbildet bør også slitasje på frivillige tas med. Dette begrunner jeg dels i en rekke år med ulike styreverv i to forskjellige idrettslag – begge med mest aktivitet innenfor fotball. Det er fort gjort å ta for stor risiko på å kjøpe inn for mye til varelager. Og det er store fare for å svi av for mange timer med frivillig innsats som ikke i særlig grad støtter opp under nytteverdien av virksomheten.

Dersom formålet for virksomheten er å være support for de som er ute på gressmatta, de som er på benken og støtteapparat osv. så er det også denne målestokken vi må benytte oss av når vi skal beregne nytteverdien. Noe av aktiviteten må være rettet direkte mot dette. Og selvfølgelig må man ha aktiviteter som støtter opp om dette gjennom at det skapes en felles forståelse – kall det gjerne samhold – innad i gruppa. Da spørs det om man ikke rett og slett må kutte aktiviteter som ikke gir hverken økonomisk eller supportmessig resultat? Særlig hvis man har begrenset med ressurser. I dette tar jeg bl.a. med salg av håndfaste ting som også selges av andre. Her er det som oftest svært små marginer. I aktivitetene vi gjennomførte i de to klubbene så var det alltid slik at det var de gangene vi skapte unike produkter, dvs. produkter som ingen andre solgte, så hadde vi størst margin og nydelige, svarte tall. Slike produkter kan alltid skapes. Men det innebærer en risiko som enhver klubb vanligvis henter inn sponsor til.

Dessuten, etter å ha jobbet med datakommunikasjon og internett i snart førti år så mener jeg at man i dag har kommet dithen at fysiske utsalgssteder fort blir for kostbare. Det er det vel mange som har erfart de siste årene.

Det forunderlige for noen er kanskje at spillerne faktisk er svært takknemlige for støtten de føler de får fra tribunen. Også når det butter i mot. Og de er mottakelige for kritikk i tillegg til ros. De er mennesker som både kan og våger saklige diskusjoner. Og de takker som oftest for både rosende og mindre rosende ord. Og de takler en godlynt fleip. Men nedlatenhet, spydigheter og surmulende slengbemerkninger har de like dårlig forhold til som alle oss andre. «Det e Tromsø tell æ dør!» Eller bør jeg kanskje også ta det med meg i grava?

Hilsen Thore Danielsen

Synspunkter og meninger i denne artikkelen er undertegnedes og samsvarer ikke nødvendigvis med Isberget Supporterklubb sine synspunkter og meninger!

Du er velkommen til å komme med dine ytringer på vår nettside. Alle kan sende inn tekst til post@isberget.no. Ytringer er skribentens ansvar og innsenders navn blir publisert. Ytringer med uthenging av navngitte personer kan bli forkastet. Forøvrig er skikk og bruk gjeldende også på slik side.