Av: Adrian Bjørkan Pedersen

Det er ingen overdrivelse å si at måten 2019- sesongen endte på var et hardt slag for alle som bryr seg om Tromsø IL, og tida i etterkant har vært prega av ei blanding av fortvilelse, forvirring og håp om bedre tider. Klubben har gått «tøft» ut med lovnader om å slå tilbake, og til og med satt i gang en kronerulling i form av sesongkort til 3000 kroner med en mer eller mindre eksplisitt lovnad til supporterne om direkte opprykk. Jeg har dog stilt meg to spørsmål i forhold til det.

Blir de riktige tiltakene gjort for at TIL skal spille i Eliteserien i 2021?
Hva vil et opprykk eventuelt gjøre for klubben på veien videre?

For å ta det første først. Det vil være naivt å tru at et opprykk fra nest øverste nivå kommer av seg sjøl, men det virker nesten som om det hersker en følelse av det i klubben. TIL skal to ganger i aksjon mot femten motstandere der man må anta at hver og en av dem kommer til å møte til oppgjørene som om de var cupfinaler. Vel er det lenge sida Gutan var et topplag i norsk fotball, men det vil uansett være attraktivt å slå en motstander med så lang fartstid i den øverste divisjonen.
TIL skal nå møte til hver eneste kamp mot en type motstander som Gutan har slitt med å slå. Det finnes ikke noe Rosenborg, Molde eller Brann i den nest øverste divisjonen. Derimot finnes lag som kan sammenlignes med Stabæk (som sørga for at TIL for første gang rykka ned på Alfheim med å spikre de siste spikerne i kista) og Mjøndalen (som TIL står med null seiere, fire uavgjorte og to tap mot på de seks møtene i serie mellom lagene sida 2014).

Gutan skal nå altså spille kamper de har slitt til de grader med å vinne, men som de nå plutselig må vinne for at et opprykk skal kunne ble reelt. Det vil ikke nytte å ta tre poeng i disse en gang i blant. De må vinnes igjen og igjen helt fra 6. april til 7. november. De resultatene kommer ikke av seg sjøl. Det må mobiliseres og jobbes målretta, men hvor blir det av mobliseringskrafta og de fornuftige avgjørelsene som tar klubben i riktig retning?

Nå er det sikkert en del som sitter og tenker «slutt med å klage allerede før sesongen har begynt». På samme måte som det vel var det når man skrev sitt om Gjermund Åsen sin overgang til Rosenborg for mer eller mindre nøyaktig ett år sida for en overgangssum som ville blitt kalt fjottpris i butikk (andre selgende klubber klarer å få godt nok betalt og vel så det). På samme måte som det definitivt var det når laget lå under med 0-4 mot erkerival Bodø/ Glimt i generalprøven til 2019- sesongen og spillerne viste ei holdning som ikke behøver noen nærmere beskrivelse, eller rettere sagt holdninga som ble vist før det lå fire i kassa også. Til alt overmål skjedde det altså på Alfheim på toppen av det hele.

Når man opplever at de riktige tiltakene ikke blir tatt skal man reagere før sesongen begynner, og ikke stå å klø seg i huet etter sesongens siste kamp er spilt og lure på hva som gikk galt sånn som tilfellet var i 2019. Det de siste to årene har vist oss er at klubbens ambisjoner gradvis blir mer og mer nedjustert i løpet av sesongen og at kravene man stiller til seg sjøl blir mindre og mindre. «Her skal det spilles underholdende og TIL skal kjempe seg tilbake til toppen av norsk fotball kjappest mulig. Nei vent, pokker heller, nå har vi gjort oss så kraftig ut igjen at det blir en innbitt kamp for å sikre kontrakt i Eliteserien». Man går altså ut med lovnader om det ene og det andre, men ender opp med å forsøke å leve opp til noe som ikke kan betraktes som noe annet en et minimumskrav, og i 2019 klarte man ikke å oppnå det målet engang.

Før 2020- sesongen har klubben altså nok en gang gått ut med store lovnader og i tillegg lagt seg ut på en aldri så liten tiggerrunde, men for å gjenta det første spørsmålet. Blir de riktige tiltakene gjort? For å være ærlig kan jeg ikke se at det har blitt gjort noen tiltak. Det TIL har respondert med er å 1) gi Svein- Morten Johansen sparken fra jobben han hadde og 2) stille krav til Simo Valakari som han tidligere kategorisk har avvist å ta til seg. Det eneste det vitner om er enkle avgjørelser tatt i desperasjon av en ledelse som ikke evner å finne løsninger.

I forhold til Svein- Morten var altså den øvrige ledelsen å gi han beskjed om han var ferdig i sin stilling, og dermed la de praktisk talt hodet hans på det fatet lokalmedia ønska og en del supportere lenge hadde krevd. Samtidig har altså det aktuelle styret valgt å beholde sine stillinger og derav også sikra seg egne lønnsposer til tross for at flere av de som sitter igjen deler en stor, stor del av ansvaret for en misslykka spillerlogistikk. Jeg prøver virkelig ikke å si at Svein- Morten er feilfri eller noe som helst i den retninga, men det blir fryktelig lettvint og feigt å skyve fra seg et felles ansvar på en mann. Den de valgte og kvitte seg med var altså på toppen av det hele en av de få som det er mulig for supporterne å snakke med. Som for eksempel kom bort for å slå av en prat utenfor stadion i forbindelse med bortekamper med et smil og en høflig tone. Det er virkelig en del av de som sitter igjen man ikke kan si det samme om. Det er hvertfall min oppfatning.

Når det gjelder de kravene som nå har blitt stilt til Simo Valakari er det vanskelig å skjønne noe annet enn at de er en konsekvens av at det var den billigste løsninga. Finlenderen blir praktisk talt bedt om å tenke på en ny måte som går mot det han står for som trener. Der plan b tidligere har vært å utføre plan a bedre dersom den ikke fungerer skal han nå altså få spillerne til å tilnærme seg  motstander og kampbilde. Det er ikke gjort over natta. Spørsmålet er om det er mulig å gjøre det over vinteren.
Simo Valakari har helt klart ferdigheter som fotballtrener og en klar filosofi om hvordan han ønsker at laget sitt skal spille. Det han kanskje har vært mest kritisert for etter han ankom 9000- byen er at han gjør spillet for enkelt å lese. Samtidig er det sånn at dersom den filosofien han har blir praktisert godt nok så holder det til å gjenskape resultatene fra 2017- høsten. Det er helt sant som mange sier at motstanderne har blitt flinkere til å forstå hvordan de skal møte TIL. Samtidig er de ikke gode nok til å klare stå mot dersom spillerne i rødt og hvitt er i stand til å gjøre det Simo ønsker og helt sikkert forventer av dem. Spørsmålet er om TIL- spillerne er gode nok til det, og om de har innstillinga til å gjøre det uke inn og uke ut.

I tillegg må Simo fatte noen beslutninger angående hvem han vil ha med videre. Det mange nok ikke veit er for eksempel at han ga Sigurd Grønli det glatte lag på et åpent medlemsmøte i fjor. Kritikken gikk på holdning og senjaværingen ble beskrevet som furtende når han ikke fikk spille. Det er vanskelig å ta stilling til med mindre man har anledning å være tilstede på trening kontinuerlig. Samtidig fikk Onni Valakari spille 29 kamper i Eliteserien og måtte kun stå over når han var suspendert. Det til tross for at han ofte forlot ballpress og nekta å ta dueller der han var nærmeste spiller til situasjonen. Gå gjerne tilbake og analyser akkurat det aspektet dersom du har noen kamper fra fjoråret i opptak. Dersom Sigurd Grønli, og for den sakens skyld andre unge og lokale spillere, skal bli værende nytter det hvertfall ikke å la de råtne bort på benken, så det må være legitimt å forvente at det blir tatt en avgjørelse om deres framtidig i løpet av de neste par månedene.
Det som hvertfall framstår som klart er at klubben valgte å beholde Simo av økonomiske hensyn. Når man forventer en helt ny tankegang i forhold det sportslige framstår det mildt sagt merkelig om noe annet skulle være årsaken til at man velger å beholde hovedtreneren. Det frister å si at det ikke kan ha vært noe annet som ligger bak avgjørelsen, og jeg skulle gjerne sett at man klarte å argumentere for den på en bedre måte.

Det blei ikke noe av den gladsaken vi gikk og håpa på om Fitim Azemi på permanent kontrakt, hvertfall ikke med mindre det kommer kontrabeskjeder som vel er helt urealistiske å tru. Akkurat den avtalen kan man skjønne at det var vanskelig å dra i land, ikke minst når Vålerenga har skifta hovedtrener og Fitim kan få helt andre vilkår der enn han har fått tidligere. Konsekvensen er likevel at TIL mister en av sine viktigste spillere fra siste del av 2019- sesongen, og mangler per dags dato en målscorer av rang med mindre man har noen unge som er klar for å ta steget opp på førstelaget og bøtte inn mål.

Som du som har lest helt ned hit har fått med deg har jeg skrevet ganske mye om det første spørsmålet i innledninga av saken, så jeg skal være mer kortfatta om det andre. Dersom TIL rykker opp i 2020 blir det viktig å ikke bli for høye for seg sjøl. I flere sesonger har klubben bært preg av et styre som for lett blir tilfredse med seg sjøl og ei spillergruppe som blir fryktelig fort mette. Sulten må tilbake. Stoltheta av å bære TIL- logoen på brystet. Det nytter ikke med store ord dersom man ikke står for det, så la det være ei oppfordring til å ikke være naiv dersom man halter seg opp med andreplass sånn tilfellet var i 2014.

For at historien ikke skal gjenta seg må man lære av den. Se på tilfellene i Bergen og Stavanger. Brann har tatt medalje i to av fire sesonger etter at de rykka opp, og Viking tok en femteplass og cupfinaleseier i sin comebacksesong i fjor. De klubbene har vært der TIL har snakka om å være, og hvertfall særlig Brann har blitt stilt rimelig klare krav av supporterne som har gitt dem en boost til å komme dit. Jeg føler meg enda ikke trygg på at man har lært i TIL , men alt er dog ikke håpløst. Det venter tross alt motstandere som Stjørdals/ Blink, Øygarden og Grorud, og TIL skal være god nok og ressursterk nok til å ta mange nok poeng til å rykke opp. Bare sørg for å ikke undervurder de andre lagene! Det finnes en vei tilbake for å ta Tromsø IL tilbake dit klubben hører hjemme på øvre halvdel av Eliteserien, men det skjer først når jobben blir gjort fra a til å, og realiteten per dags dato er at grunnmuren må legges. Det vil si å ha et mannskap som ikke bare er gode nok, men også villige til å blø for tre poeng mot den type lag som de nevnt like over her. Igjen og igjen! Om det skjer i år, i 2025 eller i 2030 vil bare tida vise, men sulten må være der hele veien, og skal man ha bacon må grisen slaktes først.

Synspunkter og oppfatninger i saken er undertegnedes betraktninger, og ikke nødvendigvis samsvarende med øvrige styrerepresentanter i Isberget.